Bloggen min er ikke direkte en blogg om verken lavkarbo/kosthold eller om slanking. For meg er den bare en dagbok hvor jeg skriver om alt som skjer i hverdagen. Men det er ikke til å unngå å legge merke til at jeg faktisk spiser lavkarbo og er opptatt av helse og ernæring. Jeg tror ikke dette er så unormalt hos overvektige som prøver å finne tilbake til den slanke figur. Så jeg tenkte det kanskje var på tide å fortelle om mitt forhold til lavkarbo og samt fortelle litt hvordan min lavkarbo hverdag ser ut.

Da jeg var ung var jeg slank. Og det er ikke til å nekte for at det var Good Times :p Da jeg ble 18 år gammel skjedde det en del endringer. Jeg fikk former, men samtidig så ble jeg selvstendig med jobb og inntekt. Og det betyr masse masse snop og fastfood, da jeg alltid var på farten med venner. Jeg har aldri tidligere vært spesielt opptatt av vekt og utseende, noe som gjorde at de ekstra kiloene som snek seg på ikke bekjymret meg.



Men det kommer jo den tid hvor det går for langt. Jeg ble først obs på Grete Roede igjennom ei venninne og lærte om kalorier for første gang da jeg var 19-20 år ca. Grete Roede fungerer fint, og jeg går ned i vekt av det, men det er ikke trivselmat i mine øyne. Jeg er veldig glad i fet mat, og det skal ha masse smak. Jeg er ikke spesielt glad i brød, knekkebrød, poteter og pasta. Men jeg elsker saus, dressing, majones, rømme, fett på kjøtt osv osv. Men lavkarbo var ikke spesielt kjent i media da jeg var 20 år. Så fra jeg var 20 og frem til nå bestod rett og slett av mye jojo-slanking.

En dag, da jeg var ca 23 år gammel lånte jeg en haug av slankebøker på biblioteket. Jeg elsker å lese om kosthold ol, det gir meg midlertidig motivasjon. Så snublet jeg over boka "Spis deg ned i vekt" av Skaldeman. Iløpet av de første sidene i boka satt jeg og skrattlo. Spise seg slank på fett, LOL!!! Jeg syntes det faktisk var så underholdene at jeg valgte å lese videre, bare for en god latter... Men en ting skal han Skaldeman ha; Han skriver på en så givende og underholdene måte. Så jeg ble fanget inn, og jeg leste hele boka. Da jeg lukket boka satt jeg faktisk og stirret ut i lufta i noen sekunder, før jeg ropte til Arve: "Herregud, vi har tatt så feil!!"

Og det er her lavkarbo historien min startet. Jeg hoppet over pcen min og inn på Google, og det første jeg fant var www.lavkarbo.no. Og for ett forum! Så mange mennesker som har funnet hverandre igjennom gleden av lavkarbo, og for en kunnskap de sitter på! Personer som spiser og lever for lavkarbo blir ofte stemplet som "fanatiske". Her vil jeg kvotere Pål T. Jåbekk (mastergrad fra Norges idrettshøgskole): "Min oppfatning er at de som fremmer et karbohydratrestriktivt kosthold også er opptatt av rett og god vitenskap", rett og slett fordi vi kan ikke stole på Statens Ernæringsråd! Vi må finne infoen selv igjennom studier og bøker.

Jeg startet med Ketolysekuren, som er en av de mer ekstreme retningene innen lavkarbo. Man spiser kun karbo via grønnsaker og meieriprodukter og fyrer på med masse fett og normale mengder protein. Det hele startet kun for å gå ned i vekt. Men etterhvert som jeg leste mer og mer om lavkarbo så jeg at dette var en livsstilsendring som dreier seg mer om helheten av helsen din. Vektreduksjon er bare en positiv bivirkning. Etter mye prøving og feiling så føler jeg meg mest komfortabel med filosofien til boka "Bedre uten Brød" av Wolfgang Lutz. Spis under 72g karbo per dag, dette gir gunstige helseeffekter. Kroppen trenger ca 30-40g karbo hver dag, som den produserer selv om man ikke spiser det via kosten. Jeg har ikke behov for veldig mye karbo i kosten for å trives, jeg liker mer grønnsaker og fett. Derfor prøver jeg å spise ca 40-70g karbohydrater hver dag, da har jeg det optimalt for min trivsel med mat.

Så hvorfor er jeg ikke normalvektig?
Jeg spiser ikke 100% lavkarbo. Dette kan kanskje overraske noen, da jeg aaaalltid snakker om lavkarbo ditt, lavkarbo datt... Samtidig som jeg vet om helseskadene som kan komme av et usunt kosthold. Men mitt problem med mat er ikke HVA jeg spiser, men HVORFOR jeg spiser det. For overvekt, for mange, dreier seg ofte heller om det mentale enn det fysiske man putter i munnen. Hvis man ikke har ett ok forhold til mat, er det ikke lett å spise korrekt hele tiden. Man spiser med følelsene sine. Og følelser har man veldig ofte som da kan resultere i usunt matinntak veldig ofte. Jeg har tidligere opplevd å spist når jeg er glad, lei meg, i godt selskap, ensom. Så til hvilken tid er det jeg IKKE har behov for å spise? Når jeg er passiv? :p

Jeg leser for tiden boka "Frisk med Lavkarbo" av Dr. Sofie Hexeberg. Og hun har skrevet et kapittel jeg syntes er en god beskrivelse av meg og hvordan jeg håndterer mat: "Noen av mine pasienter har en spiseforstyrrelse i form av trøstespising, uten at det nødvendigvis vil bli karakterisert som det ved hjelp av medisinske diagnoseverktøy. Dette gjelder svært ofte kvinner -- som har lite tid til seg selv. Maten inntas ofte spontant der det er mat tilgjengelig. Stort sett dreier det seg om raske løsninger. Andre spiser mest om kvelden, når de endelig for noen minutter for seg selv og føler at de fortjener en belønning etter dagens strev. Søtt og fett beroliger hjernen for en stakket stund. De vet at det ikke er sunt, at de legger på seg og får dårlig samvittighet - Men klarer ikke å la være. Disse kvinnene er stadig på slankekur og kan det meste om mat, slanking og kalorier. De tar gjerne av seg 10 kilo, men så kommer en ny stressperiode via jobb eller familie, så har de det gående igjen."

Personer som kjenner meg vet at jeg har perioder hvor jeg stresser sykt mye. Selv om det faktisk ikke er noe å stresse seg over. Jeg stresser meg over livet og småting. Det siste halvåret har jeg brukt mye tid på meg selv til å finne ut hva som må til for at stresset skal holde seg unna, og hvordan jeg kan bli fornøyd og stolt av livet jeg har per dags dato. Samtidig har jeg brukt mye tid på å legge en plan på sunn men GOD mat som jeg kan nyte med god samvittighet, selv om det er snacks. Dette har tatt tid, men det har hjulpet.

Så jeg tror at en god slankeprosess starter i hodet! Og sist men ikke sist; Tid. Hadde det vært en pille, en pulverkur, eller en rensekur som gjorde oss slanke permanent, da tror jeg ikke noen hadde vært overvektige den dag idag. Dagens samfunn er ikke lagt opp til å slappe av og ta seg tid. Alt skal skje på 1-2-3, både mat og arbeidsoppgaver! Det er ikke noe viktigere i hverdagen enn din egen helse.

Hjelp deg selv før du hjelper andre,
for da utfører du oppgavene så mye bedre!