Har du troen på meg?
I en livsstilsendring spør jeg meg selv ofte HVORFOR jeg ønsker å gjøre en endring.
Av og til kan det være vanskelig å vite om man gjør det for sin egen del; om det er for å gjøre familien stolt, for å se flott ut på neste fest hvor ex'en kommer eller fordi en random person har kommet med en slem bemerkning om vekten. Jeg tror at man når lengst når man bestemmer seg for å gjøre det for sin egen del. Men jeg er av inntrykket at vi prøver å gjøre en endring for alle andre enn oss selv. Det er ofte inntrykk eller bemerkninger fra andre som gir oss en plutselig drivkraft til å kjempe for en bedre fysikk, og ofte er denne drivkraften da kortvarig.
Idag fant jeg ut at noen nær meg ikke har troen på meg.
Troen på at jeg kan klare å gå ned i vekt, være sterk og sunn og holde den gode livsstilen livet ut. Det var ikke en samtale hvor personen prøvde å bryte meg ned, men det ble bare nevnt som ren fakta ut i fra min historikk med slanking. Det ble påpekt at jeg ikke kan ha personlig trener hele livet og der med betyr det at den gode stien jeg er på nå, med sunnere kosthold og mye trening ikke kan holde lenge. Så hva om denne personen har rett? Hva om jeg feiler, som jeg har gjort så utallig mange ganger før?

Innerst inne er det en liten stemme som sier "men du har jo aldri klart det før.."
Når noen da påpeker dette, så er det lett å miste motet. Jeg tok meg selv i tenke "kaster jeg bort alle pengene mine på trening og verktøy som skal hjelpe meg mot noe jeg aldri kommer til å nå?" En negativ holdning fra andre kan være nok til at noen velger å ikke reise seg igjen den 10. gangen man feiler. Og er det ikke ufatlig trist, da der er en lite sjanse for at den 11. gangen var gangen man kunne ha oppnådd suksess?

Veien mot sunnhet er alltid lettere om man har støtte fra nære og kjente.
Om man opplever at noen ikke kan gi deg det, slik som jeg opplevde idag, så betyr det bare at man må jobbe enda hardere på egen hånd. Det er selvfølgelig vårt eget ansvar å bevare helsen, men det betyr ikke at man ikke kan ta imot støtte fra kjente. Det er ingen mål for meg å motbevise denne personen som ikke har troen i meg, men jeg håper at h*n føler seg litt rævva som valgte å gjøre endringen min vanskeligere, fremfor lettere. For er det ikke derfor vi har venner og familie? For støtte og hjelp når det blir vanskelig?
Jeg håper og tror at jeg har lært av mine feil. Det betyr ikke at jeg aldri kommer til å falle igjen. Men jeg reiser meg ivertfall klokere - slik at en dag så kommer jeg i mål!
















































































































































































